Det er altså hendelsen i første kapittel (som for øvrig er kapittel 2 fordi Christopher liker primtall...) som er "mysteriet" som driver handlingen fremover. Christopher vil finne ut hvem morderen er, mens faren hans sier at han ikke skal stikke nesa si oppi ting han ikke har noe med. Nå viser det seg at mordet på Wellington er viklet inn sammen med tragiske begivenheter i Christophers familie, og hvis jeg røper hva denne sammenhengen er, så blir mye av spenningen i boka borte....
Christopher legger i hvert fall ut på en reise til London, noe som egentlig skulle vært umulig for ham, gitt alt det han får helt noia av og alt det han ikke forstår. Men han kommer seg helskinnet til London, takket være en god del flaks. Han blir f.eks. berget av en ukjent mann som drar Christopher opp av skinnegangen like foran et tog. (Christopher lette etter rotta si Toby)
I og med at fortellingen er skrevet av en person som ikke skjønner metaforer, så sier det seg selv at romenen ikke har et kreativt og blomstrende språk. Og jeg skjønner at språket i boka må "passe" til Christopher som er forteller og jeg-person. Men jeg syntes det ble litt kjedelig i lengden, altså...
Det er forresten Siobhan som har sagt at Christopher bør skrive denne boka, og at han skal fortelle det som er spennende. Siobhan er lærer på spesialskolen der Christopher går. I det siste kapitlet i boka sier Christopher at han skal ta eksamen i matte og fysikk, og få sekser. Deretter skal han gå på universitetet. Og han vet at han kan klare det fordi "[...] jeg greide å reise til London helt alene, og jeg klarte å løse mysteriet om Mordet på Wellington, [...] og jeg var modig, og jeg skrev en bok, og det betyr at jeg kan klare alt."
Jeg likte plottet. Det var interessant å bli kjent med en person som oppfatter verden så forskjellig fra meg sjøl. Faren er vel at jeg nå tror at alle høytfungerende autister er som Christopher, men autister er vel like forskjellige som vanlige folk de også.... Jeg skjønner poenget med det refererende og oppramsende språket i boka, men som sagt, det ble litt kjedelig...
Og her kommer det som jeg egentlig ikke skal skrive fordi da røper jeg hele nerven i boka, men PYTTSAN, jeg skriver jo dette for å huske på hva som skjer i bøkene jeg leser, så hvis det skal være noe poeng i denne bloggen, så må jeg jo kunne fortelle hele greia:
Mora til Christopher stakk av med Mr. Shears. Faren til Christopher forteller derfor til Christopher at mora er død, men det er hun jo ikke. Hun bor i London og sender mange brev til Christopher som faren gjemmer i en eske - som Christopher finner. Mrs. Shears og faren til Christopher "hjalp" hverandre etter at deres respektive ektefeller stakk av. Og faren til Christopher trodde at det skulle bli noe mer, at Mrs. Shears skulle flytte inn til dem. Men der fikk han klar beskjed om at det ikke kom til å skje, og i raseri kverket han altså hunden hennes. Christopher reiser altså til London, og finner mora og Mr. Shears. Og det forholdet går opp i limingen, og mora flytter tilbake til Swindon igjen.
