Den merkelige hendelsen med hunden den natten (2003) Mark Haddon

Jeg-personen i denne romanen heter Christopher John Francis Boone, og det står på baksiden av romanen at han er 15 år. Det første Christopher forteller i boka er at han fant Wellington (hunden til Mrs. Shears) spiddet med en høygaffel på plena foran huset til Mrs. Shears. Christopher bestemmer seg for å etterforske drapet på Wellington. Christopher forteller at han skjønner disse ansiktsuttrykkene :-( og :-), men disse ;-) :-/ og :-o forstår han ikke. Gjennom Christophers egen fortelling blir vi kjent med hvordan han oppfatter og tenker om verden, hva han liker og ikke liker. Christopher er altså en høytfungerende autist, og han er utrolig flink i matte, kan mye om universet og husker alt han har lest i Sherlock Holmes-romaner. Samtidig har han sine tvangstanker: han tåler ikke gult, ulik mat kan ikke berøre hverandre på tallerkenen, liker ikke at folk tar på ham, etc.

Det er altså hendelsen i første kapittel (som for øvrig er kapittel 2 fordi Christopher liker primtall...) som er "mysteriet" som driver handlingen fremover. Christopher vil finne ut hvem morderen er, mens faren hans sier at han ikke skal stikke nesa si oppi ting han ikke har noe med. Nå viser det seg at mordet på Wellington er viklet inn sammen med tragiske begivenheter i Christophers familie, og hvis jeg røper hva denne sammenhengen er, så blir mye av spenningen i boka borte.... 

Christopher legger i hvert fall ut på en reise til London, noe som egentlig skulle vært umulig for ham, gitt alt det han får helt noia av og alt det han ikke forstår. Men han kommer seg helskinnet til London, takket være en god del flaks. Han blir f.eks. berget av en ukjent mann som drar Christopher opp av skinnegangen like foran et tog. (Christopher lette etter rotta si Toby)

I og med at fortellingen er skrevet av en person som ikke skjønner metaforer, så sier det seg selv at romenen ikke har et kreativt og blomstrende språk. Og jeg skjønner at språket i boka må "passe" til Christopher som er forteller og jeg-person. Men jeg syntes det ble litt kjedelig i lengden, altså...

Det er forresten Siobhan som har sagt at Christopher bør skrive denne boka, og at han skal fortelle det som er spennende. Siobhan er lærer på spesialskolen der Christopher går. I det siste kapitlet i boka sier Christopher at han skal ta eksamen i matte og fysikk, og få sekser. Deretter skal han gå på universitetet. Og han vet at han kan klare det fordi "[...] jeg greide å reise til London helt alene, og jeg klarte å løse mysteriet om Mordet på Wellington, [...] og jeg var modig, og jeg skrev en bok, og det betyr at jeg kan klare alt."

Jeg likte plottet. Det var interessant å bli kjent med en person som oppfatter verden så forskjellig fra meg sjøl. Faren er vel at jeg nå tror at alle høytfungerende autister er som Christopher, men autister er vel like forskjellige som vanlige folk de også.... Jeg skjønner poenget med det refererende og oppramsende språket i boka, men som sagt, det ble litt kjedelig...

Og her kommer det som jeg egentlig ikke skal skrive fordi da røper jeg hele nerven i boka, men PYTTSAN, jeg skriver jo dette for å huske på hva som skjer i bøkene jeg leser, så hvis det skal være noe poeng i denne bloggen, så må jeg jo kunne fortelle hele greia:





Mora til Christopher stakk av med Mr. Shears. Faren til Christopher forteller derfor til Christopher at mora er død, men det er hun jo ikke. Hun bor i London og sender mange brev til Christopher som faren gjemmer i en eske - som Christopher finner. Mrs. Shears og faren til Christopher "hjalp" hverandre etter at deres respektive ektefeller stakk av. Og faren til Christopher trodde at det skulle bli noe mer, at Mrs. Shears skulle flytte inn til dem. Men der fikk han klar beskjed om at det ikke kom til å skje, og i raseri kverket han altså hunden hennes. Christopher reiser altså til London, og finner mora og Mr. Shears. Og det forholdet går opp i limingen, og mora flytter tilbake til Swindon igjen.

Ikke forlat meg (2009) Stig Sæterbakken

Jeg lånte denne boka på biblioteket etter å ha støtt på forfatterens navn på kultursidene i forskjellige aviser. Bøkene hans fikk gode omtaler. Jeg visste også at han hadde valgt å forlate livet. Derfor hadde jeg utsatt å lese denne boka fordi jeg nesten følte det som jeg snoket i noe jeg ikke burde ha stukket nesa mi i. Men for noen dager siden tok jeg boka med når jeg skulle ut å reise. Nå har jeg altså lest den, og her er litt kort fortalt hva jeg sitter igjen med etterpå.

Historien dreier seg i korte trekk om Aksel - og Amalie. Det er Aksel som er bokas hovedperson, og i starten av boka får vi skildret livet til Aksel etter at det har blitt slutt med Amalie. Deretter får vi skildret forholdet mellom dem på forskjellige tidspunkt, og til slutt får vi historien om livet til Aksel på ungdomsskolen før han traff Amalie. Og deretter tilbake til nåtiden igjen hvor forholdet er over.

I starten følte jeg medlidenhet med Aksel fordi han var helt ødelagt av kjærlighetssorg. Men etter ganske mange sider beskrivelser av kjærlighetssorg, og hvordan Aksel tenker og oppfører seg i forbindelse med denne sorgen, ble jeg egentlig litt lei, og tenkte at "det kan ikke være 200 sider med kjærlighetssorg?!! Og det var det heller ikke; det kan man trygt si. Historien forteller også hvordan Aksel oppfører seg i forholdet sammen med Amalie; han er SÅ sjalu og oppfører seg så barnslig og irrasjonelt, at jeg ikke lenger har noen medlidenhet med ham fordi det ble slutt mellom dem. Han angriper Amalie både verbalt og fysisk og er rett og slett helt sjuk (av sjalusi). Han er overbevist om at Amalie har sex med andre menn (spesielt en som heter Doberman), og det er ikke måte på hvordan denne "fantasien" tar overhånd. Aksel virker helt besatt av dette tankespinnet, og ødelegger selvfølgelig forholdet.

Vi får også høre historier mens forholdet mellom dem var bedre. Når Aksel var med Amalie hjem og fikk møte de kunsteriske og swingersaktige foreldrene til Amalie. Her møter Aksel noe som står i sterk kontrast til sitt eget (konservative?) og trauste hjem. Vi får også høre om når Amalie og Aksel tar båten til Danmark. (Men som vanlig blir ting ødelagt av Aksels sjalusi...)

Så får vi høre litt om Aksels opplevelser på ungdomsskolen. Han hadde en bestevenn som het Oskar, men plutselig har Oskar bestemt seg for å plage Aksel. Plagingen er ganske subtil, og Aksel tenker at det hadde vært bedre om han hadde fått juling fordi da hadde han hatt noe å vise fram. Men Oskar plager ved hjelp av kommentarer, kroppspråk og blikk slik at Aksel rødmer som et fyrtårn. Dette gjør at Aksel begynner med selvskading for å tappe seg for blod slik at han ikke skal rødme mer. Det virker som Aksel virrer lenger og lenger ned i selvforakt, og etter hvert ender han opp med en av de andre taperne på skolen; Zombie, som er så hæslig og lukter så vondt. Men Aksel begynner å henge sammen med Zombie i kjelleren hans. Etter hvert har Aksel og Zombie jevnlig sex, men beskrivelsene av Zombie og Aksels evige anger etterpå gjør at dette fremstår som noe...ja, det er i hvert fall ikke bra for Aksel. Han slår forresten i hjel katta til familien med en stein etter å ha vært sur for at katten ikke vil la seg klappe...

Etter å ha lest om Aksels ungdomsskoletid fikk jeg mer forståelse for hvorfor Aksel oppfører seg så dårlig som han gjør mot Amalie, men jeg synes ikke det er noen unnskyldning for oppførelsen hans.

Forfatteren er forresten ikke så glad i punktum, så her går det mye i komma. Og det er kanskje for å gi inntrykk av de destruktive tankene som bare raser avgårde i hodet på Aksel? Videre er store deler av boka skrevet i du-form. I stedet for at Aksel forteller i jeg-form, så kommer historiene som "du". Og ofte er det jo slik vi gjør det: Når vi snakker om oss selv, så bruker vi "du" eller "man" (jeg er i hvert fall en flittig bruker av "man" når jeg egentlig mener "jeg"). Men jeg tror ikke jeg har lest bøker før som bruker dette så gjennomgående. Uavhengig av "jeg" eller "du"-form; jeg synes det er godt skrevet. Selv om historien er ubehagelig, så måtte jeg lese den ferdig.

Og nå har jeg lånt ny bok av samme forfatter på biblioteket...

En teflonhjernes bokblogg

Å ha teflonhjerne er ikke særlig bra; det er nemlig svært mye som ikke fester seg. Det innebærer blant annet at jeg enten a) ikke husker om jeg har lest en bok eller ikke, eller b) husker at jeg har lest boka, men ikke en tøddel av hva den handler om. (Dette gjelder også filmer, så kanskje jeg må utvide den til "En teflonhjernes bok- og filmblogg"...)

I dag kom jeg på at når jeg tok nordisk grunnfag/mellomfag skrev jeg små sammendrag og stikkord om bøkene jeg hadde lest, slik at jeg hadde oversikten over HVA jeg hadde lest og HVA den enkelte boka handlet om. Jeg har faktisk gjort det etter studiene, også. Jeg hadde ei grønn lita bok som jeg noterte meg saker & ting angående bøker jeg hadde lest, men strengt tatt er det mye bedre å samle dette i en blogg. Men her blir det ingen litterære analyser av bøkene jeg leser; den slags gjorde jeg meg ferdig med som student. Målet med denne bloggen er rett og slett å holde orden på de bøkene jeg har lest.