Historien dreier seg i korte trekk om Aksel - og Amalie. Det er Aksel som er bokas hovedperson, og i starten av boka får vi skildret livet til Aksel etter at det har blitt slutt med Amalie. Deretter får vi skildret forholdet mellom dem på forskjellige tidspunkt, og til slutt får vi historien om livet til Aksel på ungdomsskolen før han traff Amalie. Og deretter tilbake til nåtiden igjen hvor forholdet er over.
I starten følte jeg medlidenhet med Aksel fordi han var helt ødelagt av kjærlighetssorg. Men etter ganske mange sider beskrivelser av kjærlighetssorg, og hvordan Aksel tenker og oppfører seg i forbindelse med denne sorgen, ble jeg egentlig litt lei, og tenkte at "det kan ikke være 200 sider med kjærlighetssorg?!! Og det var det heller ikke; det kan man trygt si. Historien forteller også hvordan Aksel oppfører seg i forholdet sammen med Amalie; han er SÅ sjalu og oppfører seg så barnslig og irrasjonelt, at jeg ikke lenger har noen medlidenhet med ham fordi det ble slutt mellom dem. Han angriper Amalie både verbalt og fysisk og er rett og slett helt sjuk (av sjalusi). Han er overbevist om at Amalie har sex med andre menn (spesielt en som heter Doberman), og det er ikke måte på hvordan denne "fantasien" tar overhånd. Aksel virker helt besatt av dette tankespinnet, og ødelegger selvfølgelig forholdet.
Vi får også høre historier mens forholdet mellom dem var bedre. Når Aksel var med Amalie hjem og fikk møte de kunsteriske og swingersaktige foreldrene til Amalie. Her møter Aksel noe som står i sterk kontrast til sitt eget (konservative?) og trauste hjem. Vi får også høre om når Amalie og Aksel tar båten til Danmark. (Men som vanlig blir ting ødelagt av Aksels sjalusi...)
Så får vi høre litt om Aksels opplevelser på ungdomsskolen. Han hadde en bestevenn som het Oskar, men plutselig har Oskar bestemt seg for å plage Aksel. Plagingen er ganske subtil, og Aksel tenker at det hadde vært bedre om han hadde fått juling fordi da hadde han hatt noe å vise fram. Men Oskar plager ved hjelp av kommentarer, kroppspråk og blikk slik at Aksel rødmer som et fyrtårn. Dette gjør at Aksel begynner med selvskading for å tappe seg for blod slik at han ikke skal rødme mer. Det virker som Aksel virrer lenger og lenger ned i selvforakt, og etter hvert ender han opp med en av de andre taperne på skolen; Zombie, som er så hæslig og lukter så vondt. Men Aksel begynner å henge sammen med Zombie i kjelleren hans. Etter hvert har Aksel og Zombie jevnlig sex, men beskrivelsene av Zombie og Aksels evige anger etterpå gjør at dette fremstår som noe...ja, det er i hvert fall ikke bra for Aksel. Han slår forresten i hjel katta til familien med en stein etter å ha vært sur for at katten ikke vil la seg klappe...
Etter å ha lest om Aksels ungdomsskoletid fikk jeg mer forståelse for hvorfor Aksel oppfører seg så dårlig som han gjør mot Amalie, men jeg synes ikke det er noen unnskyldning for oppførelsen hans.
Forfatteren er forresten ikke så glad i punktum, så her går det mye i komma. Og det er kanskje for å gi inntrykk av de destruktive tankene som bare raser avgårde i hodet på Aksel? Videre er store deler av boka skrevet i du-form. I stedet for at Aksel forteller i jeg-form, så kommer historiene som "du". Og ofte er det jo slik vi gjør det: Når vi snakker om oss selv, så bruker vi "du" eller "man" (jeg er i hvert fall en flittig bruker av "man" når jeg egentlig mener "jeg"). Men jeg tror ikke jeg har lest bøker før som bruker dette så gjennomgående. Uavhengig av "jeg" eller "du"-form; jeg synes det er godt skrevet. Selv om historien er ubehagelig, så måtte jeg lese den ferdig.
Og nå har jeg lånt ny bok av samme forfatter på biblioteket...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar