Romanen er delt i to deler, kalt EN og TO. Bokas jeg-person Anthony (Tony) Webster skuer i del EN tilbake på sin studietid hvor han hang sammen med tre andre gutter; Colin, Alex og Adrian Finn. Beskrivelsen av dem tyder på at de oppfører seg som studenter flest. Adrian er beskrevet som den mest begavende av dem. I tillegg er det viet en del plass på å beskrive historieundervisning som toucher inn på problemet med at vi vet ytterst lite om hva som egentlig har skjedd, både når det gjelder store historiske begivenheter og de mer nære begivenheter. I sistnevnte kategori finner vi et selvmord begått av en gutt ved navn Robson i naturfagklassen. Adrian bruker denne hendelsen i en historietime for å illustrere at de små bitene av informasjon (ryktene) omkring dette selvmordet, ikke er nok til å faktisk VITE hva som egentlig hadde skjedd. "Vi kan ikke vite det, sir, ikke engang så kort tid etterpå. Så hvordan skulle noen kunne skrive Robsons historie om femti år, [...]" sier Adrian. Jeg-personen Tony er flere ganger innom dette problemet, nemlig at hukommelse er en upålitelig kilde til å faktisk beskrive hva som egentlig skjedde; hva ble egentlig sagt.
I studietiden får Tony seg kjæreste; Veronica Mary Elizabeth Ford. Dette forholdet blir beskrevet gjennom diverse hendelser, og det er vel ikke merkeligere eller bedre enn andre førstegangsforhold. Men vi får ikke høre noe om at De Store Følelsene er i sving, verken hos Veronica eller Tony. En helg blir Tony invitert med hjem til Veronica, og møter hennes (litt forskrudde?) familie; mor Sarah Ford, far og bror Jack. Det blir etter hvert slutt mellom Tony og Veronica. Det er han som slår opp med henne. Etter en tid får Tony et brev fra Adrian hvor han ber om tillatelse til å være sammen med Veronica, evt. informerer Tony om at Adrian og Veronica nå er et par. Tony skriver noe slikt som at "alt er i skjønneste orden for min del, gamle ørn", (i hvert fall husker han det slik). Men han innrømmer at han later som om han ikke hadde noe imot det. Tony drar på tur til USA og har en ferieromanse med Annie. Da han kommer hjem får han vite at Adrian har tatt livet sitt. Colin, Alex og Tony møtes for å snakke. (Jeg synes forresten at Tony (i studietiden) forherliger selvmordet til Adrian ganske kraftig; at Adrian hadde mot til å handle i tråd med sin overbevisning etc. mens vi andre bare driver viljeløst gjennom livet.)
Livet går videre: Tony giftet seg med Margaret og fikk et barn Susie (Susan). Så ble Margaret og Tony skilt, men har et avklart og vennskaplig forhold. På slutten av del EN står det "Nå er jeg pensjonist." og videre "Historie er ikke seierherrenes løgn [...], den er mer de overlevendes minner, hvorav de fleste er hverken seire eller nedelag.".
I del TO får Tony (i nåtiden) et brev fra en advokat om at Sarah Ford har testementert noe penger pluss Adrians dagbok til Tony. Vedlagt ligger det også et brev fra Sarah til Tony. Men dagboka har Veronica tatt, og hun nekter å utlevere den til Tony. Men Veronica og Tony oppretter kontakt og treffes. Veronica vil ikke gi ham dagboken, men sender ham et utdrag fra dagboken, pluss at han får sitt eget brev/kort tilbake. Og innholdet i brevet ligner ikke i det hele tatt på det Tony selv "husket" at han skrev som svar på beskjeden om at Veronica og Tony var blitt sammen. Det var rett og slett et slemt, slemt svar (s. 120-123), hvor han skriver stygge ting og ønsker dem alt vondt. Igjen spriket mellom hva man husker og hva som faktisk var tilfellet. Etter hvert tar Veronica Tony med til et sted hvor de ser en gruppe på fem mennesker med ulike handicap passere bilen. Veronica kjenner tydeligvis én av dem (en mann i 40-årene). Tony sier "Hvorfor kalte den tullingen deg Mary?". Veronica kaster Tony ut at bilen, og de har ikke mer kontakt. Tony oppsøker det samme nabolaget igjen (og igjen) helt til han møter den samme gruppa, og DA.......
(Hvis du har tenkt å lese boka sjøl, så vil jeg anbefale at du IKKE leser avsnittet med liten skrift nedenfor...)
......plutselig ser han at den ene av dem må være Adrians sønn. Han skriver en e-post til Veronica, og beklager. Han ønsker Veronica og sønnen (som også heter Adrian) et fredelig liv. Og får til svar at han ikke har skjønt noe. "Det har du aldri gjort, og det kommer du aldri til å gjøre", skriver Veronica. Tony fortsetter å henge i nabolaget hvor han traff de fem menneskene, og til slutt sitter de på samme pub. Tony kommer i snakk med en av pleierne. Det viser seg at Adrian d.y. ikke er Veronicas sønn, men hennes bror.... Med andre ord; Adrian d.e. og Sarah Ford hadde hatt et forhold! (Og tenk så mye vi ikke vet om den historien...) Historien slutter med følgende avsnitt: "Det finnes akkumulasjon. Det finnes ansvar. Og bortenfor disse er det uro. Stor uro." Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om den slutten ennå. Føler Tony at han har ansvar for at det gikk som det gikk? Eller er det fordi han ikke har tatt ansvar at han nå føler uro? Hmmm, den slutten var litt mystisk.
