Fallvann (2013) Mikael Niemi

Jeg kjøpte denne boka i pocketutgave på ren impuls, sikkert mest fordi den hadde fått flere gode terningkast, noe baksiden av boka bar preg av. Egentlig var det litt rart fordi jeg liker ikke katastrofebøker. Forklaringen er at jeg allerede har nok katastrofetanker skapt av min egen fantasi, og jeg trenger strengt tatt ikke andres katastrofescenarioer - det vil være som å helle bensin på bålet. Men i sommer stod jeg å bladde gjennom bøker i bokhylla for å finne noe som egnet seg som sommerferielektyre. Jeg slo opp tilfeldig på side 132 og leste dette: "Under hudfoldene satt løse deler. Hun lot dem forsvinne ned i elva. Mens hun skar, forsøkte hun å kjenne etter. Der var en sene. Hun måtte få den av, men den var overraskende seig. Hun bannet og trykket eggen inn med sagende bevegelser. Endelig kjente hun rykket da hun var igjennom. Laban vred seg i konvulsjoner, tungen stakk ut på ham. Lena ble nødt til å snu seg bort og begynte å synge. Det ble Trollmors vise, det første som falt henne inn, en sang som duftet av varmt barnehode. - O ai ai ai ai boff..." Hæ? Er det ei dame i boka som skjærer foten av en hund som heter Laban? Nei, dette orket jeg ikke å lese og la boka tilbake i hylla. Jeg gikk i to dager og tenkte på denne scenen, og til slutt orket jeg ikke å gå rundt å lure på hvordan det gikk med Lena og Laban. Så jeg tok fram boka igjen, tenkte at "litt katastrofe kan jeg tåle" og starter på side 1. Og har aldri angret siden. 

Kapitlene i boka veksler mellom personene vi følger gjennom tiden etter at demningen bryter sammen:
Adolf Paaval som er ute og kjører sin spesialutstyrte Saab 9000 Limousine. Det er intenst klaustrofobisk å lese om hvordan han blir fanget inn i et gjørmehav, og blir levende begravet i sin egen bil.
Vincent Laurin, helikopterpiloten, som akkurat har bestemt seg for å ta selvmord ved å krasje helikopteret i fjellveggen. Han har blitt skilt fra kona Henny, som forlot Vincent for å være sammen med Einar. Henny og Vincent har ei voksen datter som heter Lovisa.  I stedet for å krasje helikopteret i fjellvegget, blir Vincent nødt til å fly over flommen med Henny på vei til Einars hus for å redde ham fra flommen. Vincent redder også flere personer ved hjelp av helikopteret.
Lovisa bestemmer seg for å kjøre til Vincent. Hun er gravid, men har ikke fortalt det til noen ennå. Hun rekker akkurat å redde seg opp i en brannstige på et hus, og driver hjelpeløst omkring i flommet på taket av huset.
Barney Lundmark jobber ved demningsanlegget. Han befinner seg på trygg grunn når demningen brister sammen med to damer som har kommet for å gjøre målinger på demningen. Hos noen av karakterene fører flommen til at de utsetter seg for fare for å redde andre mennesker - de blir altså mer sympatiske. For Barney, derimot, går det motsatt vei. Jo lenger ut i boka, jo mer usympatisk blir han. 
Lena Sundh er på et malekurs, hvor også Laban er. Og Laban er ikke en hund, som jeg trodde. Neida! Det er en ung, vakker mann med et ekstremt oppmerksomhetsbehov, noe som irriterer Lena. Hun går i sinne fra maleseansen, noe som gjør at hun kommer seg vekk fra elva før flommen kommer. Som avslørt i introen, møtes Lena og Laban igjen, og det er faktisk slik at Lena skjærer av beinet til Laban fordi han sitter fast og vannet stiger.
Gunnar Larsson har en senil kone som oppfører seg hatsk. Han har aldri lært å svømme. En kompis (kalt Bøtta), som kommer for å advare om at noe galt har skjedd med demningen, får hjerteinfarkt og dør før flommen kommer. 
Sofia Pellebro er på jobb i en interiørbutikk, men er bekymret for datteren Evelina. Hun bestemmer seg etter hvert for å dra fra jobb og hjem fordi de har startet evakuering. Sofia får en kamp med å komme seg hjem: alle har tatt bilene sine for å evakuere, og det fører til tidenes rushtrafikk og til slutt står køen helt stille. Men Sofia tar alle midler i bruk for å komme seg hjem. 

Jeg bruker jo å skrive hvordan det ender i bøkene jeg leser, men her kan jeg bare ikke gjøre det, altså. Denne boka må bare leses!

2001 - a Space Odyssey av Arthur C. Clarke

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev dette innlegget. Jeg ble jo aldri ferdig med det fordi jeg måtte levere inn boka på bibliokteket - og så gikk det så lang tid at jeg hadde glemt det meste av det som skjedde i de øvrige delene av boka. Så jeg tror jeg må si at resten av det som skjer i boka, kommer når jeg får tak i boka på biblioteket igjen... 
 

Jeg har lenge tenkt at jeg burde ha lest denne boka. En av grunnene er HAL9000; eller Heuristically programmed ALgorithmic computer. Dette er kanskje den mest kjente datamaskina i litteraturen som kommuniserer ved hjelp av muntlige dialoger. Antakelig er min interesse for HAL er yrkesskade.

Og en annen ting; finnes ikke denne boka på norsk? Jeg har søkt rundt på nettet, men jeg fant ikke noen norsk utgave? Er det fordi den heter noe helt annet enn "2001 - en romodysse", eller finnes det ingen norsk oversettelse? Jeg endte i hvert fall opp med å lese engelsk, og fant ut i samme slengen at vokabularet mitt på engelsk er mye bedre utviklet når det gjelder lingvistiske fagtermen enn det er på fiksjonsbeskrivelser...

Det er ganske fascinerende å tenke på at denne boka ble skrevet i 1964, og skal altså peke 37 år framover i tid - til 2001. Nå som vi har opplevd 2001, så er det litt artig å se hvor mye Clarke (og Kubrick) trodde at verden hadde utviklet seg. I 2001 var det blant annet en bosetning på Månen... Og vi hadde snakkende datamaskiner som kunne føre dialoger på linje med andre mennesker. Bemannende romskip til Mars, mennesker som blir lagt i dvale på romferder. Men det er også gøy å lese om "newspad-en"! Dr. Heywood Floyd sitter ombord på en romferje på vei til månen, og tar fram en pad: "One by one he would conjure up the world's major electronic papers: he knew the codes of the more important ones by heart...[...] the postage-stamp-sized rectangle would expand until it neatly filled the screen and he could read it with comfort. [...] Floyd sometimes wondered if the Newspad and the fantastic technology behind it, was the last word in man's quest for perfect communication. Here he was, far out in space, speeding away from Earth at thousands of miles an hour, yet in a few milliseconds he could see the headlines of any newspaper he pleased. The text was updated automatically on every hour; [...]" (s. 53-54). Jeg klarer ikke annet enn å se for meg en iPad i hvert fall...

Men Floyd kommenterer også i samme slengen: "The more wonderful the means of communication, the more trivial, tawdry or depressing its contents seemed to be." Ganske gjenkjennbart, det, også...

Boka "2001 - a space odyssey" er delt inn i 
PART ONE Primeval night som består av kapitlene:
The Road to Extinction
The New Rock
Academy
The Leopard
Encounter in the Dawn
Ascent of Man

PART TWO T.M.A.1 som består av kapitlene:
Special Flight
Orbital Rendezvous
Moon Shuttle
Clavius Base
Anomaly
Journey by Earthlight
The Slow Dawn
The Listeners

PART THREE Between planets som består av kapitlene:
"Discovery"
HAL
Cruise Mode
Through the Asteroids
Transit of Jupiter
The World of the Gods

PART FOUR Abyss som består av kapitlene:
Birthday Party
Excursion
Diagnosis
Broken Circuit
First man to Saturn
Dialogue with HAL
Need to Know
In Vacuum
Alone
The Secret

PART FIVE The moons of Saturn som består av kapitlene:
Survival
Concerning E.T.s 
Ambassador
The Orbiting Ice
The Eye of Japetus
Big Brother
Experiment
The Sentinel
Into the Eye
Exit

PART SIX Through the Star Gate som består av kapitlene:
Grand Central
The Alien Sky
Inferno
Reception
Recapitulation
Transformation
Star Child

I PART ONE Primeval night møter vi en flokk med menneskeaper som holder på å sulte ihjel, og er på raden av utryddelse. I denne flokken finner vi Moon-Watcher som er en slags leder for denne flokken på rundt 50 stk. Fortelleren har fullt innsyn i (det lille som er av) tanker til Moon-Watcher, og vi blir kjent med det harde og ubarmhjertige livet i (det som vi senere skal kjenne som) Afrika. Men så en dag står det plutselig en blokk med stein(?) ved plassen der menneskeapene bor, og den lager lyd og blinker. Men dens mystiske krefter tar seg også inn i hodene til menneskeapene, og undersøker det som er der, og endrer på "koblingene" der inne. Dette fører blant annet til at Moon-Watcher tar i bruk våpen og redskap - noe som i sin tur fører til at de starter å jakte villsvin og ergo ikke sulter mer.

Ja, og så ble boka levert inn på biblioteket... Too be continued, altså.

Fornemmelsen for slutten (2012) Julian Barnes

Jeg hadde glemt å avbestille denne boka da jeg var medlem i Bokklubben Nye Bøker, og den har bare blitt liggende i bokhylla. Da jeg skulle dra på påsketur i år, tenkte jeg at det var en god anledning til å lese en bok som jeg uansett hadde liggende. Det er en ganske kort roman (185 sider), og jeg brukte ikke lang tid på å bli ferdig. Kort oppsummert likte jeg boka godt, og fikk en bitteliten nedtur da jeg var ferdig. Jeg tror kanskje jeg skal prøve meg på noen av de andre bøkene som Barnes har skrevet; i følge omslaget har han skrevet 10 romaner tidligere.

Romanen er delt i to deler, kalt EN og TO. Bokas jeg-person Anthony (Tony) Webster skuer i del EN tilbake på sin studietid hvor han hang sammen med tre andre gutter; Colin, Alex og Adrian Finn. Beskrivelsen av dem tyder på at de oppfører seg som studenter flest. Adrian er beskrevet som den mest begavende av dem. I tillegg er det viet en del plass på å beskrive historieundervisning som toucher inn på problemet med at vi vet ytterst lite om hva som egentlig har skjedd, både når det gjelder store historiske begivenheter og de mer nære begivenheter. I sistnevnte kategori finner vi et selvmord begått av en gutt ved navn Robson i naturfagklassen. Adrian bruker denne hendelsen i en historietime for å illustrere at de små bitene av informasjon (ryktene) omkring dette selvmordet, ikke er nok til å faktisk VITE hva som egentlig hadde skjedd. "Vi kan ikke vite det, sir, ikke engang så kort tid etterpå. Så hvordan skulle noen kunne skrive Robsons historie om femti år, [...]" sier Adrian. Jeg-personen Tony er flere ganger innom dette problemet, nemlig at hukommelse er en upålitelig kilde til å faktisk beskrive hva som egentlig skjedde; hva ble egentlig sagt. 

I studietiden får Tony seg kjæreste; Veronica Mary Elizabeth Ford. Dette forholdet blir beskrevet gjennom diverse hendelser, og det er vel ikke merkeligere eller bedre enn andre førstegangsforhold. Men vi får ikke høre noe om at De Store Følelsene er i sving, verken hos Veronica eller Tony. En helg blir Tony invitert med hjem til Veronica, og møter hennes (litt forskrudde?) familie; mor Sarah Ford, far og bror Jack. Det blir etter hvert slutt mellom Tony og Veronica. Det er han som slår opp med henne. Etter en tid får Tony et brev fra Adrian hvor han ber om tillatelse til å være sammen med Veronica, evt. informerer Tony om at Adrian og Veronica nå er et par. Tony skriver noe slikt som at "alt er i skjønneste orden for min del, gamle ørn", (i hvert fall husker han det slik). Men han innrømmer at han later som om han ikke hadde noe imot det. Tony drar på tur til USA og har en ferieromanse med Annie. Da han kommer hjem får han vite at Adrian har tatt livet sitt. Colin, Alex og Tony møtes for å snakke. (Jeg synes forresten at Tony (i studietiden) forherliger selvmordet til Adrian ganske kraftig; at Adrian hadde mot til å handle i tråd med sin overbevisning etc. mens vi andre bare driver viljeløst gjennom livet.) 

Livet går videre: Tony giftet seg med Margaret og fikk et barn Susie (Susan). Så ble Margaret og Tony skilt, men har et avklart og vennskaplig forhold. På slutten av del EN står det "Nå er jeg pensjonist." og videre "Historie er ikke seierherrenes løgn [...], den er mer de overlevendes minner, hvorav de fleste er hverken seire eller nedelag.". 

I del TO får Tony (i nåtiden) et brev fra en advokat om at Sarah Ford har testementert noe penger pluss Adrians dagbok til Tony. Vedlagt ligger det også et brev fra Sarah til Tony. Men dagboka har Veronica tatt, og hun nekter å utlevere den til Tony. Men Veronica og Tony oppretter kontakt og treffes. Veronica vil ikke gi ham dagboken, men sender ham et utdrag fra dagboken, pluss at han får sitt eget brev/kort tilbake. Og innholdet i brevet ligner ikke i det hele tatt på det Tony selv "husket" at han skrev som svar på beskjeden om at Veronica og Tony var blitt sammen. Det var rett og slett et slemt, slemt svar (s. 120-123), hvor han skriver stygge ting og ønsker dem alt vondt. Igjen spriket mellom hva man husker og hva som faktisk var tilfellet. Etter hvert tar Veronica Tony med til et sted hvor de ser en gruppe på fem mennesker med ulike handicap passere bilen. Veronica kjenner tydeligvis én av dem (en mann i 40-årene). Tony sier "Hvorfor kalte den tullingen deg Mary?". Veronica kaster Tony ut at bilen, og de har ikke mer kontakt. Tony oppsøker det samme nabolaget igjen (og igjen) helt til han møter den samme gruppa, og DA.......

(Hvis du har tenkt å lese boka sjøl, så vil jeg anbefale at du IKKE leser avsnittet med liten skrift nedenfor...)



 

......plutselig ser han at den ene av dem må være Adrians sønn. Han skriver en e-post til Veronica, og beklager. Han ønsker Veronica og sønnen (som også heter Adrian) et fredelig liv. Og får til svar at han ikke har skjønt noe. "Det har du aldri gjort, og det kommer du aldri til å gjøre", skriver Veronica. Tony fortsetter å henge i nabolaget hvor han traff de fem menneskene, og til slutt sitter de på samme pub. Tony kommer i snakk med en av pleierne. Det viser seg at Adrian d.y. ikke er Veronicas sønn, men hennes bror.... Med andre ord; Adrian d.e. og Sarah Ford hadde hatt et forhold! (Og tenk så mye vi ikke vet om den historien...) Historien slutter med følgende avsnitt: "Det finnes akkumulasjon. Det finnes ansvar. Og bortenfor disse er det uro. Stor uro." Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om den slutten ennå. Føler Tony at han har ansvar for at det gikk som det gikk? Eller er det fordi han ikke har tatt ansvar at han nå føler uro? Hmmm, den slutten var litt mystisk.

En sang om is og ild - Bok I - Del II Kampen om jerntronen (2011) George R.R. Martin

Mange er hektet på A game of thrones som går på NRK3; det er også min bedre halvdel. Og sakte, men sikkert så jeg også noen episoder, og ble, ja, ganske hekta. Jeg fikk med meg de 3 siste episodene av sesong 2. Men det var jo litt vanskelig å følge med; stort persongalleri, mange slektsbånd, venner/uvenner og gamle konflikter å holde rede på. Omtrent på samme tid gikk bokhandlerkjeden Notabene konkurs, og solgte ut bøker med 70% avslag. Og hva fant jeg der? Jo, boka En sang om is og ild - Bok I - Del II. Jeg tenkte at det var en yppelig måte å få vite litt om hva som har skjedd før de siste 3 episodene i sesong 2, pluss at det var en fint måte å få litt oversikt over hvem som er hvem i Martins fantasi-univers. Det hadde jeg jo rett i: boka kommer med et supplement som gir en oversikt over alle "husene"; Stark, Lannister, Arryn, Targaryen, osv, osv, osv. Sånn sett var det jo verdt de 30 kronene jeg betalte for boka. Men etter å ha lest boka, har jeg vel kommet til følgende anbefaling: SE TV-SERIEN!

Jeg kan jo likevel gi en kort beskrivelse av boka. Jeg har allerede nevnt supplementet som i korte trekk skisserer familiene, hvem er i slekt med hvem, osv. osv. I tillegg har boka et kart over Nord og Sør. Vi følger Daenerys, Bran, Tyrion, Eddard, Catelyn, Jon, Sansa og Arya. De ulike karakterene får tildelt sine kapitler, slik at f.eks. Sansa er hovedperson i 4 av kapitlene i boka. Disse 4 kapitlene har overskriften Sansa, pluss at navnet Sansa står i toppteksten på alle sidene i disse 4 kapitlene. Sånn at man aldri skal være i tvil, lissom. Alle personene har ikke blitt viet like stor plass, slik at noen av karakterene har betraktelig flere kapitler enn 4. Gjennom disse personene (kapitlene) møter vi selvfølgelig også alle de andre personene i Martins univers. Persongalleriet er SVÆRT akkurat som i TV-serien. Fordelen med boka er jo at man kan slå opp i supplementet når hukommelsen svikter, og man er usikker på hvem er hvem. Plotet er kjent; makt og intringer står i sentrum i kampen for å bli konge og sitte på Jerntronen. Resten kan man finne ut ved å pløye seg gjennom sesong 1 og (etter hvert) sesong 2 på DVD. Jeg vil tro at det gir mer fornøyelse enn å lese bøkene...

Jeg hadde nok forventet meg litt mer Tolkien-svung over historien, kanskje. (Er det forresten tilfeldig at Martin, forfatter av Kampen om jerntronen, har mellomnavnforkortelsene R.R; samme som Tolkien? Neppe... Lurer på om Martin har rappa R.R., eller om han faktisk heter noe på R.R. til mellomnavn....) Den korte oppsummeringa går ut på at boka antakelig passer bedre for 12-15-åringer. Språket er zzzzzz. Jeg fikk rett og slett litt kioskroman-følelse. Nå skal jeg ikke snakke nedsettende om kioskromaner; jeg pløyde meg gjennom hele Sagaen om Isfolket i sin tid. Men jeg ble antakelig litt skuffa fordi jeg syntes TV-serien var fengende og fascinerende. Så nå har jeg altså fått opplevd det også; TV-versjonen er bedre enn boka.

Den merkelige hendelsen med hunden den natten (2003) Mark Haddon

Jeg-personen i denne romanen heter Christopher John Francis Boone, og det står på baksiden av romanen at han er 15 år. Det første Christopher forteller i boka er at han fant Wellington (hunden til Mrs. Shears) spiddet med en høygaffel på plena foran huset til Mrs. Shears. Christopher bestemmer seg for å etterforske drapet på Wellington. Christopher forteller at han skjønner disse ansiktsuttrykkene :-( og :-), men disse ;-) :-/ og :-o forstår han ikke. Gjennom Christophers egen fortelling blir vi kjent med hvordan han oppfatter og tenker om verden, hva han liker og ikke liker. Christopher er altså en høytfungerende autist, og han er utrolig flink i matte, kan mye om universet og husker alt han har lest i Sherlock Holmes-romaner. Samtidig har han sine tvangstanker: han tåler ikke gult, ulik mat kan ikke berøre hverandre på tallerkenen, liker ikke at folk tar på ham, etc.

Det er altså hendelsen i første kapittel (som for øvrig er kapittel 2 fordi Christopher liker primtall...) som er "mysteriet" som driver handlingen fremover. Christopher vil finne ut hvem morderen er, mens faren hans sier at han ikke skal stikke nesa si oppi ting han ikke har noe med. Nå viser det seg at mordet på Wellington er viklet inn sammen med tragiske begivenheter i Christophers familie, og hvis jeg røper hva denne sammenhengen er, så blir mye av spenningen i boka borte.... 

Christopher legger i hvert fall ut på en reise til London, noe som egentlig skulle vært umulig for ham, gitt alt det han får helt noia av og alt det han ikke forstår. Men han kommer seg helskinnet til London, takket være en god del flaks. Han blir f.eks. berget av en ukjent mann som drar Christopher opp av skinnegangen like foran et tog. (Christopher lette etter rotta si Toby)

I og med at fortellingen er skrevet av en person som ikke skjønner metaforer, så sier det seg selv at romenen ikke har et kreativt og blomstrende språk. Og jeg skjønner at språket i boka må "passe" til Christopher som er forteller og jeg-person. Men jeg syntes det ble litt kjedelig i lengden, altså...

Det er forresten Siobhan som har sagt at Christopher bør skrive denne boka, og at han skal fortelle det som er spennende. Siobhan er lærer på spesialskolen der Christopher går. I det siste kapitlet i boka sier Christopher at han skal ta eksamen i matte og fysikk, og få sekser. Deretter skal han gå på universitetet. Og han vet at han kan klare det fordi "[...] jeg greide å reise til London helt alene, og jeg klarte å løse mysteriet om Mordet på Wellington, [...] og jeg var modig, og jeg skrev en bok, og det betyr at jeg kan klare alt."

Jeg likte plottet. Det var interessant å bli kjent med en person som oppfatter verden så forskjellig fra meg sjøl. Faren er vel at jeg nå tror at alle høytfungerende autister er som Christopher, men autister er vel like forskjellige som vanlige folk de også.... Jeg skjønner poenget med det refererende og oppramsende språket i boka, men som sagt, det ble litt kjedelig...

Og her kommer det som jeg egentlig ikke skal skrive fordi da røper jeg hele nerven i boka, men PYTTSAN, jeg skriver jo dette for å huske på hva som skjer i bøkene jeg leser, så hvis det skal være noe poeng i denne bloggen, så må jeg jo kunne fortelle hele greia:





Mora til Christopher stakk av med Mr. Shears. Faren til Christopher forteller derfor til Christopher at mora er død, men det er hun jo ikke. Hun bor i London og sender mange brev til Christopher som faren gjemmer i en eske - som Christopher finner. Mrs. Shears og faren til Christopher "hjalp" hverandre etter at deres respektive ektefeller stakk av. Og faren til Christopher trodde at det skulle bli noe mer, at Mrs. Shears skulle flytte inn til dem. Men der fikk han klar beskjed om at det ikke kom til å skje, og i raseri kverket han altså hunden hennes. Christopher reiser altså til London, og finner mora og Mr. Shears. Og det forholdet går opp i limingen, og mora flytter tilbake til Swindon igjen.

Ikke forlat meg (2009) Stig Sæterbakken

Jeg lånte denne boka på biblioteket etter å ha støtt på forfatterens navn på kultursidene i forskjellige aviser. Bøkene hans fikk gode omtaler. Jeg visste også at han hadde valgt å forlate livet. Derfor hadde jeg utsatt å lese denne boka fordi jeg nesten følte det som jeg snoket i noe jeg ikke burde ha stukket nesa mi i. Men for noen dager siden tok jeg boka med når jeg skulle ut å reise. Nå har jeg altså lest den, og her er litt kort fortalt hva jeg sitter igjen med etterpå.

Historien dreier seg i korte trekk om Aksel - og Amalie. Det er Aksel som er bokas hovedperson, og i starten av boka får vi skildret livet til Aksel etter at det har blitt slutt med Amalie. Deretter får vi skildret forholdet mellom dem på forskjellige tidspunkt, og til slutt får vi historien om livet til Aksel på ungdomsskolen før han traff Amalie. Og deretter tilbake til nåtiden igjen hvor forholdet er over.

I starten følte jeg medlidenhet med Aksel fordi han var helt ødelagt av kjærlighetssorg. Men etter ganske mange sider beskrivelser av kjærlighetssorg, og hvordan Aksel tenker og oppfører seg i forbindelse med denne sorgen, ble jeg egentlig litt lei, og tenkte at "det kan ikke være 200 sider med kjærlighetssorg?!! Og det var det heller ikke; det kan man trygt si. Historien forteller også hvordan Aksel oppfører seg i forholdet sammen med Amalie; han er SÅ sjalu og oppfører seg så barnslig og irrasjonelt, at jeg ikke lenger har noen medlidenhet med ham fordi det ble slutt mellom dem. Han angriper Amalie både verbalt og fysisk og er rett og slett helt sjuk (av sjalusi). Han er overbevist om at Amalie har sex med andre menn (spesielt en som heter Doberman), og det er ikke måte på hvordan denne "fantasien" tar overhånd. Aksel virker helt besatt av dette tankespinnet, og ødelegger selvfølgelig forholdet.

Vi får også høre historier mens forholdet mellom dem var bedre. Når Aksel var med Amalie hjem og fikk møte de kunsteriske og swingersaktige foreldrene til Amalie. Her møter Aksel noe som står i sterk kontrast til sitt eget (konservative?) og trauste hjem. Vi får også høre om når Amalie og Aksel tar båten til Danmark. (Men som vanlig blir ting ødelagt av Aksels sjalusi...)

Så får vi høre litt om Aksels opplevelser på ungdomsskolen. Han hadde en bestevenn som het Oskar, men plutselig har Oskar bestemt seg for å plage Aksel. Plagingen er ganske subtil, og Aksel tenker at det hadde vært bedre om han hadde fått juling fordi da hadde han hatt noe å vise fram. Men Oskar plager ved hjelp av kommentarer, kroppspråk og blikk slik at Aksel rødmer som et fyrtårn. Dette gjør at Aksel begynner med selvskading for å tappe seg for blod slik at han ikke skal rødme mer. Det virker som Aksel virrer lenger og lenger ned i selvforakt, og etter hvert ender han opp med en av de andre taperne på skolen; Zombie, som er så hæslig og lukter så vondt. Men Aksel begynner å henge sammen med Zombie i kjelleren hans. Etter hvert har Aksel og Zombie jevnlig sex, men beskrivelsene av Zombie og Aksels evige anger etterpå gjør at dette fremstår som noe...ja, det er i hvert fall ikke bra for Aksel. Han slår forresten i hjel katta til familien med en stein etter å ha vært sur for at katten ikke vil la seg klappe...

Etter å ha lest om Aksels ungdomsskoletid fikk jeg mer forståelse for hvorfor Aksel oppfører seg så dårlig som han gjør mot Amalie, men jeg synes ikke det er noen unnskyldning for oppførelsen hans.

Forfatteren er forresten ikke så glad i punktum, så her går det mye i komma. Og det er kanskje for å gi inntrykk av de destruktive tankene som bare raser avgårde i hodet på Aksel? Videre er store deler av boka skrevet i du-form. I stedet for at Aksel forteller i jeg-form, så kommer historiene som "du". Og ofte er det jo slik vi gjør det: Når vi snakker om oss selv, så bruker vi "du" eller "man" (jeg er i hvert fall en flittig bruker av "man" når jeg egentlig mener "jeg"). Men jeg tror ikke jeg har lest bøker før som bruker dette så gjennomgående. Uavhengig av "jeg" eller "du"-form; jeg synes det er godt skrevet. Selv om historien er ubehagelig, så måtte jeg lese den ferdig.

Og nå har jeg lånt ny bok av samme forfatter på biblioteket...

En teflonhjernes bokblogg

Å ha teflonhjerne er ikke særlig bra; det er nemlig svært mye som ikke fester seg. Det innebærer blant annet at jeg enten a) ikke husker om jeg har lest en bok eller ikke, eller b) husker at jeg har lest boka, men ikke en tøddel av hva den handler om. (Dette gjelder også filmer, så kanskje jeg må utvide den til "En teflonhjernes bok- og filmblogg"...)

I dag kom jeg på at når jeg tok nordisk grunnfag/mellomfag skrev jeg små sammendrag og stikkord om bøkene jeg hadde lest, slik at jeg hadde oversikten over HVA jeg hadde lest og HVA den enkelte boka handlet om. Jeg har faktisk gjort det etter studiene, også. Jeg hadde ei grønn lita bok som jeg noterte meg saker & ting angående bøker jeg hadde lest, men strengt tatt er det mye bedre å samle dette i en blogg. Men her blir det ingen litterære analyser av bøkene jeg leser; den slags gjorde jeg meg ferdig med som student. Målet med denne bloggen er rett og slett å holde orden på de bøkene jeg har lest.